0

Reisebrev

juli 13th, 2018 /

Gruppetur fra Valdres i oktober 2017

Byvandring i Beijing

Vår kinesiske venn Zhou Donghang – kanskje bedre kjent som Rush – tok deltakerne med seg på en rusletur i den kinesiske hovedstaden. Det ble noen givende og interessante timer for deltakerne på avisas lesertur.

Alle var enige om at reisebyråeierens kunnskaper om historie og samfunnsliv gjorde sitt til at også denne delen av programmet ble et høydepunkt. Mange benyttet den unike anledningen til å få svar på sine spørsmål, om alt fra prisen på biler og leiligheter til hvilken innflytelse Kinas kommunistparti faktisk har på vanlige folks dagligliv. Og Rush svarte villig og utfyllende. Turdeltakerne ga etterpå uttrykk for stor tilfredshet med byvandringen. Vanligvis guider ikke Rush lenger, men gjorde et unntak for avisa Valdres’ lesertur. 

Brennhett boligmarked

Rundturen foregikk i området i nærheten av hotellet vi bodde på, Jian Guo. Rett over gata har faktisk Rush sin leilighet, som vi passerte i løpet av vandringen. Noe av det mest interessante var kanskje historien om det eldre boligområdet like ved. Her ønsker nemlig myndighetene å rive all bebyggelsen, for å gi plass til enda flere høyhus. Området ligger tett ved Beijings hovedgate, Den evige freds aveny, og er således svært ettertraktet og verdifullt.

– Noen av leilighetene i disse eldre boligblokkene kan være så små som 25 kvadratmeter. For dette kan eieren får 2,5 millioner yuan (cirka tre millioner norske kroner) på det åpne markedet. Det sier sitt om prisnivået her. De som velger å la seg innløse av staten får ny leilighet på 100 kvadratmeter utenfor bykjernen pluss 500.000 i hånda. Likevel er det mange som nekter å gjøre dette. For de vil ha enda mer. Du kan si at dette er deres eneste anledning i livet til å bli «rike», kunne Rush fortelle.

Og historiene er svært mange, om folk som har gjort dette til sitt levebrød. De har gjort suksess på Beijings bokstavelig talt brennhete boligmarked og lever av å leie ut en eller flere leiligheter som de har kjøpt.

Kontrastfylt

Men kontrastene i metropolen er store. Noen steinkast unna bor det fortsatt mennesker i en gammel hutongbebyggelse, det vil si hus med bare en etasje, bygd rundt en felles gårdsplass. Ofte finnes det ikke toalett og/eller bad her inne. Beboerne må ut på gata for å gå på toalettet. Og de må ennå bruke et fat eller lignende til å vaske seg i. Brannfaren er naturligvis stor i disse gamle husene. Fortsatt finnes det folk som vil bo slik, men de blir færre og færre. Flesteparten av hutongene er revet, selv om en god del skal bevares for framtida. Mange er rehabilitert og er blitt meget populære og eksklusive. For da kan man nyte en utrolig stillhet midt i en bråkete by med bortimot 25 millioner innbyggere. Vi kan skjønne at prisene på slike boliger går rett i været. 

Gjennomsnittlig kvadratmeterpris for å kjøpe en bolig i Beijing sentrum har passert 100.000 yuan, det vil si at en leilighet på 100 kvadratmeter i snitt koster 10 millioner (cirka 12,5 millioner norske kroner). Dette betyr selvsagt at vanlige folk ikke har råd til å bo der. Gjennomsnittlig månedsinntekt ligger nemlig på rundt 7000 yuan. 

Høyere og høyere

Den viktigste delen av vår rundtur foregikk i en relativt liten, men likevel svært sentral del av Beijing – nemlig byens nyeste forretningsstrøk- Central Business District (CBD). Her ligger nye høyhus tett i tett. Det høyeste hittil er China World Tower, med sine 330 meter. Et kort stykke unna bygges nå det som på folkemunne kalles China Cup, ettersom mange synes toppen ser ut som en kopp. Dette bygget blir 532 meter. Rett ved ligger det meget karakteristiske hovedkvarteret til China Central Television, Kinas NRK om vi vil. Lokalbefolkningen kaller det «big pants», eller store bukser, fordi bygget kan minne om en slik form. Det er 234 meter høyt, har 51 etasjer og gir plass til noen tusen mediaansatte. 

På den andre siden av gata ligger komplekset China World Financial Center. Høyt oppe i et av byggene er det etablert en utsiktsplattform. Fra denne kunne turdeltakerne nyte det imponerende utsynet over store deler av Beijing. Ikke minst kunne de se den enorme trafikken. Tallet på biler i byen nærmer seg raskt seks millioner. Da er det antakelig ikke så rart at køproblemene er svært store. I løpet av vår reise fikk vi stifte bekjentskap med dette. For det er dessverre blitt rutine å tilbringe atskillig tid i kø, på vei hjem fra en eller annen utflukt. 

Og slik kunne vi fortsette beretningen om Kina, hele bøker har allerede vært fylt om landet. Sikkert er det at vår venn Rush tilførte turdeltakerne god innsikt om både gammelt og nytt på de få timene han tilbrakte i gruppa. 

TURDELTAKERNE: Under en pause i byvandringa, Sven Otto Mellbye (foran tv), Elisabeth Mellbye, Morten Mellbye, Anne Karin Eid, Finn Helge Lyster, Emilie Helen Vik, Ola Kjørli (i midten tv), Bente Ingebjørg Brenna, Anne Margrethe Kjørli, Rush (bak tv), Hermann Kristoffer Fjelltun, Bjarne Berg, Olaus Ulven, Marit Elsrud Stensrud, Eivind Snorre Brenna, Haakon Aleksander Vik, Erik Fjelltun, Helga Thorvik Ulven og guiden Anna (Rushs niese). 

 

Fra en reise i november 2013:

BEIJING: De 20 deltakerne på avisa Valdres’ lesertur til Kina har nylig vendt hjem etter 12 svært begivenhetsrike dager. Alle er enige om at reisen bød på fantastiske opplevelser og et unikt fellesskap.På historisk grunn

– Høydepunktene sto i kø. Et fabelaktig bra opplegg fra Kinareisers side, med et kjempespennende program, god turledelse og prima guider hele vegen.

Dette var omkvedet fra gruppa, der de 20 reisende fra første stund fikk fin kontakt med hverandre. Reiselederen kan underskrive på at valdrisene – for alle har mer eller mindre tilknytning til regionen – var en flott gjeng der stemningen var på topp i 12 samfulle dager.

Undertegnede er ellers muligens en smule inhabil, både på grunn av sin erklærte kjærlighet til Kina og som følge av rollen som reiseleder, men det kan neppe herske tvil om at turen hadde god kvalitet. Ikke minst skyldtes dette reisebyråeieren Rush, som personlig hadde engasjert seg i planleggingen. Han bidro også selv sterkt til noen av reisens høydepunkter, blant annet ved å fortelle deler av sin og familiens historie på en vandretur i Beijings gater. Rush var også med oss på en todagers utflukt til keiserbyen Chengde, der turens antakelig desiderte høydepunkt – i dobbelt forstand – inntraff: Besøket på Den kinesiske mur.

I et flott solskinn, med temperatur på rundt 15 grader utover dagen, tok samtlige turdeltakere seg opp på muren ved Jin Shan Ling – Det gyldne fjellet. Mange bratte trapper måtte forseres, men på toppen ventet et fantastisk utsyn og det historiske byggverket. Ved Det gyldne fjellet er store deler av Muren ennå forholdsvis intakt, i alle fall i en slik grad at man kan gå relativt lange strekninger. Muren er et av de fremste symbolene på Midtens Rike og kanskje landets største severdighet. Ovasjonene uteble da heller ikke fra vår gruppe. Dermed oppnådde ytterligere 20 nordmenn heltestatus, ettersom salig formann Mao en gang sa: Du er ikke en ekte helt før du har besteget Den store muren!

Den eventyrlige kinareisen startet i metropolen Shanghai. Allerede kort tid etter landing entret gruppa høyhastighetstoget Maglev, som med en toppfart på cirka 430 kilometer i timen tar deg de tre milene fra flyplassen og inn til sentrum på 7 minutter og 20 sekunder. Dessverre fikk vi ikke oppleve høyere fart enn 300 km/t på vår tur, siden man nå av hensyn til energisparing bare kjører med topp hastighet på enkelte avganger. Men en opplevelse var det like fullt.

Et annet høydepunkt, også dette i dobbelt forstand, var visitten i World Financial Center. Fra en høyde på 480 meter kunne vi nyte utsynet over Shanghais ”skyline” og resten av megabyen med nærmere 25 millioner mennesker. Like ved bygger man for tida en ny skyskraper som blir nesten 700 meter, og dermed en av de høyeste bygningene i verden.

Vandretur på den berømte promenaden The Bund langs Huangpu-elva, et besøk i Shanghais gamleby og den flotte Yuyuan Mandarin-hagen samt shopping i den kjente, langstrakte handlegata Nanjing Road var andre punkter på programmet. Etter to dager gikk vi om bord på høyhastighetstoget, som med behagelig stil tok oss de nesten 1400 kilometrene til hovedstaden Beijing på under fem timer!

Og for å gjenta klisjeen: Høydepunktene sto i kø også her. For hovedstaden kan utvilsomt by på den aller største samlingen av alt det fantastiske og interessante som Kina har.

Bare for å nevne noe, så besøkte vi Himmelens Tempel, der keiserne gjennom århundrer tilba gudene for at landet skulle få gode avlinger. Vi vandret over Den Himmelske Freds Plass, åstedet for svært mange historiske hendelser både i nåtid og fortid. Plassen er også stedet der Maos mausoleum ligger og den omkranses av Folkets Store Hall og Nasjonalmuseet. I den ene enden ligger Den Himmelske Freds Port, inngangen til Keiserpalasset, kanskje bedre kjent som Den Forbudte By. Her residerte 26 keisere under Kinas to siste dynastier, Ming og Qing, fram til 1911. Kinas siste keiser, den seks år gamle Pu Yi, ble da avsatt. Dette markerte begynnelsen på en mange tiår lang periode med kriger og uro, før kommunistene overtok makten 1. oktober 1949. Og det var nettopp fra Den Himmelske Freds Port at formann Mao uttalte de berømte ordene: Det kinesiske folket har reist seg!

 

 

Ferden til Flåm

Reisebyråmannen er på besøk i Norge, for første gang. Rush skal få et inntrykk av hvordan vårt land fungerer. Vi er på Fagernes, i folkefattige Valdres, en utkant i vårt langstrakte land. Her er begrensninger i retten til å få barn et ukjent begrep. Men på landsbygda i Norge hjelper ikke det stort. Som ellers i Norge får yngre mennesker stadig færre barn og gjør det stadig senere i livet. Flesteparten av de unge flytter til byene, ikke ulikt slik det er i Midtens Rike.

Reisebyråeieren synes omgivelsene er svært rolige. «Hvor er alle hen?», spør han, mens vi er ute og spaserer en lørdag ettermiddag i Fagernes sentrum. «Hvorfor er det så stille?».

Ganske riktig, kontrasten er stor. I Kina kryr det av folk over alt, her ser vi nesten ingen. Dessuten er det meget få som fortsatt jobber, det er jo etter arbeidstid. Kineserne arbeider alltid, og de er mange. «Å ja, det er sant, alle i Norge trenger ikke jobbe, de er jo millionærer», sier han ertende, med det sedvanlige smilet på plass.

Vi skal til Flåm på Vestlandet, på dagsutflukt. Vår kinesiske gjest, som ekte turistbransjemann, er naturligvis svært opptatt av å få se noe av det Norge har å by på. Og turen over Filefjell blir en opplevelse, mil etter mil gjennom nesten urørt natur, med en overflod av vann, som er akutt mangelvare i Beijing-området, høye fjell – og få mennesker.

«Hvorfor er veiene så dårlige?», spør han plutselig. Vi blir svar skyldige et øyeblikk. Så vi prøver oss med «det vanlige», at pengene må brukes til viktigere ting, som helse, eldreomsorg og skoler.

«Men dere betaler jo så mye skatt i Norge», sier Rush, han er nokså bra orientert om våre forhold, i alle fall til kineser å være.

Jo da, vi gjør da det.

«I Kina betaler folk nesten ikke skatt, særlig de som tjener lite. Selv betaler jeg kanskje 10 prosent. Men vi har da råd til å bygge skikkelige veier. Norge har mye olje, og penger i fond. Hvorfor bruker dere ikke noen av dem på veier?», undrer Rush.

«Å, jo, det er sant, dere sparer jo alle pengene til framtida», sier han og ler.

Selvsagt er det ikke slik at alle veier i Kina er like gode, det skulle bare mangle. Og naturligvis er forklaringen på forskjellene mellom Norge og Kina mye mer sammensatt, blant annet at vårt velferdssamfunn koster flesk. I Midtens Rike overlates, underlig nok, folk i langt større grad til seg selv. Det gir opplagt et hardere samfunn på mange måter. Samtidig har kineserne ennå tradisjon for å ta vare på hverandre, spesielt innenfor storfamilien. Det tilhører fortida her hos oss. Men om 20-30 år har kanskje Kina kommet etter også på dette området.

Uansett mestrer kineserne kunsten å bygge veier. Satsingen på infrastruktur er bemerkelsesverdig. Man må nesten ha sett det for å tro at det kan være sant. En seks felts motorvei fra Beijing i nord til Hong Kong i sør står ferdig, tvers gjennom det enorme landet. Skal man finne noe lignende andre steder i verden, må man antakelig dra til USA, bilens hjemland. Men uten lån fra Verdensbanken og bomstasjoner hadde ikke veisystemet i Kina kunnet utvikle seg så raskt som det har gjort.

Nesten 80 prosent av de bilene som selges i dag i Kina, er til private. Det er et faktum at kineserne, med det kolossalt økende antall biler, bidrar betydelig til verdens miljøproblemer. Overfor dette er Rush helt uanfektet. Firmaet har fire biler, mye på grunn av begrensningene som er lagt på det voldsomme trafikken i byen. Siste tall på skiltet, avgjør hvilken ukedag bilen ikke kan brukes. Bilene brukes av ham selv, samboeren og de ansatte i reisebyrået.

Kina blir sterkt kritisert for forurensningen. Det fokuseres veldig på at landet i 2007 passerte USA når det gjelder utslipp av såkalte drivhusgasser. Men deler du på antall innbyggere, kommer Kina langt bedre ut. I den sammenheng er det også kanskje verdt å huske på, slik kineserne selv iherdig påpeker, at det er Vesten – og i særdeleshet USA – som hittil i historien har sørget for nesten all forurensning.

Vestlige land har også snart forbrukt mesteparten av ikke-fornybar energi som olje, og hindrer dermed Kina og andre utviklingsland å utvikle seg på samme måte og i tilsvarende tempo. Kineserne hevder – og hvem kan egentlig påstå at de ikke har mye rett i det – at dette er både økonomisk, sosialt og moralsk forkastelig. Utvikling for Kinas fattige er et politisk imperativ, og dersom Vesten på noen måte prøver å hindre dette vil det være forgjeves – og uetisk.

Hvis Kina utvikler seg ved bruk av fossile energikilder, vil resten av verden da være fortapt? Hvem skal betale dersom landet blir tvunget til å benytte andre, dyrere metoder? Kineserne mener at det må Vesten, spesielt USA, først gjøre. Dette argumentet kan imidlertid Kina bare bruke med troverdighet så lenge det er kategoriseres som et utviklingsland. Og det er jo i ferd med å endre seg.

Finnes det noe håp for landet i kampen mot global oppvarming? Ja, Kina er i dag et av de land i verden som investerer mest i ren energi. I 2008 ble Kina verdens største produsent av solpaneler og i 2009 verdens største produsent av vindmølleturbiner. Når det gjelder forskning på solenergi, er kineserne verdensledende. Blant annet av den grunn flyttet i 2008 amerikanske General Electric sitt forsøkssenter for ren energi til Kina.

Tro og tålmodighet

DSCN4266

Navnet Ninie betyr svale. Som sin navnesøster blant fuglene flyr også vår Ninie høyt, på vei til Amsterdam i Holland. Den unge damen fra Beijing er allerede litt av en globetrotter. Hun har «alltid» drevet med business, og er i ung alder sjef for sitt eget dataselskap. ICDL, International Computer Driving License, utarbeider basiskurs for å lære bruk av en datamaskin. Det startet i 2006, og har nå en rekke ansatte både i Singapore og Beijing.

«Det går veldig bra, for det er stort behov i det eksisterende markedet. Vi har et verdensomspennende nettverk i 150 land. Jeg eier mindre enn 50 prosent av selskapet, men er «chief executive officer», forteller Ninie Wang smilende.

Hun ser på seg selv som en av de nye entreprenørene, og mange av vennene hennes har også startet sine egne virksomheter. Den historien er veldig typisk for folk på hennes alder og yngre. Ninie avslører at hun er i den gruppen kinesere som tjener 10.000 yuan eller mer i måneden.

35-åringen har dessuten en annen av svalens egenskaper, hun er meget kjapp. Hun er slank, sporty, sjarmerende, åpen, blid, imøtekommende – og svært intelligent.

«Vennene mine var raskt på pletten da det ble kjent at svalen skulle være en av de fem OL-maskotene: Jaså, du har vært frampå der også, sa de. Klart det, svarte jeg», forteller Ninie med et stort og glitrende smil, mens det enda en gang glimter til i de mørke øynene hennes.

For øvrig har hun stort sett det samme forholdet til OL i Beijing som de fleste av sine landsmenn: En kjempestor begivenhet for Kina, og en enestående anledning til å vise mestringsevne, åpenhet og vilje til kontakt med hele resten av verden.

«Som tidligere fotballspiller er jeg også svært sportsinteressert. Vi deler drømmen – også nå i etterkant. Verdens forhold til Kina vil aldri bli det samme etter OL», sier Ninie Wang med innlevelse.

IMG_0016

Hun kommer opprinnelig fra byen Jingzhou i Hubei. Hun startet sin første lille business på barneskolen, bare sju år gammel, da hele Kina virkelig begynte å utvikle seg. Hun likte å lese, har alltid vært det hun selv kaller en lesehest. Ninie oppdaget at gratulasjonskort hadde et marked, så sjuåringen laget dem hjemme og solgte på skolen. En serie på 200 ble raskt revet unna. Det var mest for moro, men hun tjente da også litt. Senere laget hun kort på bestilling, i serier på 20. Den vesle, foretaksomme jenta holdt på med sin butikk i cirka et år, og kjøpte naturligvis bøker for pengene hun tjente.

«Jeg har alltid brukt alle mine penger på bøker, helt fra barnehagen. Jeg kjøpte mye utenlandsk litteratur, historie, biografier, særlig eventyrbøker da jeg var liten. Bøkene kom fra hele verden, men de var oversatt til kinesisk. Så startet jeg et bibliotek hjemme, etter å ha sluttet med gratulasjonskortene. Jeg forlangte aldri betaling for å låne ut bøker, men fikk mange ting jeg likte som gjenytelse, som malerutstyr og godteri». Ninie drev med dette i to år. For henne handlet det om å dele gleden og lidenskapen med vennene. Hun sluttet fordi en god del bøker aldri ble levert tilbake.

Så ble hun plukket ut til å være en av skolens hovedreportere, i en alder av bare åtte år. Skolen hadde nemlig et eget, internt anlegg for å lage radioprogrammer.

«Etter et par fant jeg ut at jeg kunne gjøre mer ut av dette også etter skoletid. Så jeg utvidet tilbudet, og sendte musikk, historier fra elevene, forespørsler og så videre. Det var både moro og nyttig, og jeg fortsatte med dette på high school. Der fikk jeg sponsorer og kunne organisere enda mer aktiviteter for elevene».

17 år gammel tok Ninie fatt på sin universitetsutdanning. Der startet hun spesielle læreklubber for dem som ville lære mer om engelsk, drama, musikk, forretningsdrift og litteratur. Hennes far er politimann i hjembyen Jingzhou, og relativt høytstående partimann lokalt. Datteren har selv alltid hatt en drøm om å bli politi og arbeide internasjonalt.

«Der tror jeg man kan gjøre en innsats – og bety en forskjell».

Moren bestyrte for mange år siden motevadelingen i et stort kjøpesenter, men sluttet for å ofre seg for familien. Ninie er enebarn, men ifølge henne ikke som et resultat av regjeringens ettbarnspolitikk.

«Det var et bevisst valg fra mine foreldre. De kunne fått et barn til hvis de ville. Og som jeg ville elsket å ha en bror eller søster! Jeg skal definitivt ha minst to barn selv».

Ninie studerte internasjonal finans i fire år, og var ferdig i 1999, bare 21 år gammel. Da begynte hun å arbeide hos elektronikkselskapet Motorola i Beijing.

«Sjefen snakket om trådløst internett den andre dagen på jobben. Jeg fikk ikke sove om natta, fordi jeg lå og grublet over dette. Så skrev jeg en e-post til ham den tredje dagen og tilbød meg å være en del av et team som kunne se på mulighetene innenfor dette området. Sjefen svarte meg ikke før han plutselig en dag halte meg inn på sitt kontor etter halvannen måned. Det var jeg veldig forbauset over, egentlig. Da sa han at alle var imponert over min innstilling, og lurte på hvorfor jeg ikke hadde purret på e-posten. Jeg svarte at jeg var tålmodig. Da etablerte han et slik team jeg hadde foreslått, og jeg fikk være med. Teamet startet med å lage modeller for bruk av trådløst internett i forretningslivet. Vi jobbet med dette i tre og et halvt år. Nå bruker alle det».

Den kvikke og fremadstormende, unge damen hadde imidlertid flere ideer. Hun begynte å interessere seg for den aldrende befolkningen, som utgjør en stadig større del av Kinas folketall.

«Jeg hadde bestandig likt eldre mennesker, jeg ville se dem lykkelige. Mange mistet sin energi når de sluttet i jobben, men jeg visste at de hadde mye mer å gi. Derfor ville jeg starte en skikkelig forretning innenfor dette området».

Ninie studerte det grundig, gikk ett år på business-skole i Frankrike og Singapore, der hun lærte å bygge opp sin egen virksomhet. Det handlet om virkemidler, mental forberedelse, og elevene ble fortalt om alt som kunne gå galt og som ville gjøre det, hver eneste dag. Skolen var virkelig bra, den hadde studenter fra mer enn 100 land. De fikk stor forståelse for andres synspunkter og kultur. Som følge av dette studiet har Ninie mange norske venner. Mot slutten av året var hennes forretningsplan klar, og investorene var rede.

«De så mulighetene klart, og jeg valgte investorer som så på mer enn bare pengene. Jeg kom tilbake til Kina 31. desember 2003. Dessverre fikk vi alle problemene med «sars» det året, og det skjedde veldig mye som forstyrret det normale livet. Alt tok lengre tid og kostet mer enn vi trodde. Men virksomheten, «Pine Tree», ble likevel startet i 2004, og gikk veldig bra det første året».

Før hadde det vært svært vanskelig å rekruttere yngre mennesker til å arbeid med eldre, men nå lyktes dette veldig bra. Så vellykket var virksomheten at Ninie ble valgt inn som medlem av «Gerontoligical Society Council of China», et råd med færre enn 200 medlemmer. De fleste er høyere tjenestemenn og eldre med lang erfaring. Hun fikk være med i den kinesiske delegasjonen på 50 medlemmer til Rio de Janeiro i Brasil, på verdenskongressen for gerontologi i 2004.

«Jeg brakte inn nye ideer og var kanskje et friskt pust? Ingen trodde jeg var født i 1978, men trodde jeg bare var sekretæren til en av de andre!», sier 35-åringen med sitt bredeste smil.

Navnet «Pine Tree» symboliserer på kinesisk langt liv og god helse. Beklageligvis gikk virksomheten mer i stå mot slutten av det andre driftsåret, 2005.

«Vi tilbød folk en kombinasjon av utdanning, underholdning og til og med entreprenørskap. Dataferdigheter, kultur og reise, engelsk, helse og familie var blant kursområdene. Vi hadde kombinasjoner av en rekke programmer. Det var viktigst å aktivisere de eldre, oppsøke dem der de bodde, bringe dem sammen med yngre og ut av isolasjonen. Vår ambisjon var å løfte dem opp, gi dem energi».

Men de eldre kom fra andre, trangere og vanskeligere tider, så deres innstilling til å bruke nye ideer og produkter var ikke moden. Motstrebende måtte Ninie og hennes medarbeidere innse at de var for tidlig ute på markedet med et slik konsept, selv om målgruppen var dem som skulle pensjoneres om et par år. Firmaet er dermed lagt på is, men hennes mål er fortsatt å realisere det igjen. Hun hadde 40 frivillige og 15 ansatte på det meste.

«Jeg måtte se dem gå, men de fleste har sagt at de vil følge meg uansett, dersom jeg velger å starte på nytt».

Den hektiske tilværelsen, med arbeid nesten døgnet rundt og en utstrakt reisevirksomhet, påførte den unge damen helseproblemer.

«Nå er jeg blitt mer bevisst på å ta vare på meg selv. Legen sa at jeg måtte ta det mer med ro. Jeg tror ikke lenger på at lange arbeidsdager er det eneste saliggjørende. Jeg er blitt mer motiverende for mine ansatte, har fått mer overskudd og er blitt mer effektiv etter at jeg la om livsstilen».

 

Reisen over verdens tak

dsc_0112 

Beijing Xi jernbanestasjon, i april 2007.

Bilene køer i kveldsmørket, snegler seg framover. I spiralgaten oppover mot avgangshallen går det i rykk og napp. Sjåførene benytter hornet flittig og folk løper mellom bilene. Det er mennesker over alt, tusenvis på tusenvis. Alle skal de ut på en lang reise. Endestasjonen for oss er Lhasa, 4000 kilometer unna, Tibets hovedstad. Det kribler i magen. Tanken på at toget skal ta oss mer enn 5000 meter over havet, mellom noen av de mest majestetiske fjell i verden og i utrolig natur, er overveldende. 
Først må imidlertid det lokale byråkratiet overvinnes. En blid «bellboy» kaster et blikk på billettene, før han loser oss gjennom den svære hallen. En kjempesvær lystavle henger på veggen midt imot, og ute på sidene er det venterom foran inngangene til det store antallet toglinjer, som forbinder en rad byer i provinsene omkring med hovedstaden. I Kina er jernbane et satsingsområde, og det er sannelig påkrevet. For alltid er det millioner på reisefot.

På alle kanter myldrer mennesker forbi, mens andre står, sitter eller ligger langs veggene. Vi kommer til en skranke som er særdeles godt bemannet. På en lang rekke sitter unge jenter og venter, på hva? For de har få kunder, så når vi og vår hjelper kommer får vi mye oppmerksomhet. Bak de unge damene står en streng, middelaldrende mann. Damene gransker grundig billettene samt reisebeviset for Tibet. Alt er tydeligvis ikke i orden, men vi forstår ikke problemet. Etter hvert skjønner vi at de skal ha mer penger, hvorfor aner vi selvsagt ikke. Uansett skifter noen yuan eier, og vi får gå videre. Vi kan puste lettet, for avgangstiden nærmer seg. 
Men prøvelsene er ikke over. Idet vi skal ned trappa til toglinjene blir vi på ny stoppet, denne gang av en myndig dame. Hun studerer papirer og billetter lenge og vel, før hun setter i gang en tirade av ord. Vi må bare trekke på skuldrene, mens hjelperen bare fortsetter å smile. Damen ser strengt på oss før hun endelig klipper i billettene. Pass, visum, billett, reisebeviset for Tibet, alt var jo i sin skjønneste orden. Hva kunne vel da være problemet?

 

Vi ser oss ikke tilbake. Bæreren, som selvsagt har en tralle å hjelpe seg med, lemper av bagasjen. Han nekter som alle andre å ta imot tips, men vi får nå truet på ham en 20-yuanseddel. Etter mye stress kan vi ta de grønnmalte jernbanevognene nærmere i øyesyn. Jo da, dette ser lovende ut. Togsettene har tross alt bare vært i bruk cirka et halvt år. Inne er det moderne og smakfullt. Sovekupeen, som har fire senger, er liten men bra. Begrenset bevegelsesfrihet og plass til bagasje, men det holder. De smale sengeplassene har radio, en liten tv-skjerm og alle plasser er utstyrt med oksygenuttak. Samtlige passasjerer får utlevert slanger som kan kobles til. Vi skal jo opp i mer enn 5000 meter over havet, og da kan en aldri vite om åndenød oppstår. Men det er allerede sent, så vi lar både slanger og ånder hvile. Togets karakteristiske rytmer tar oss snart over i en annen verden. Vi har bare såvidt startet på den to døgn lange togreisen. 

Kursen går først sørvestover, i retning den gamle keiserby og hovedstad Xian. Her bor mellom sju og åtte millioner mennesker, med blant annet keiser Qins terrakottahær som nabo. Våre neser vendes så nordvestover, til byen Lanzhou. Den har mellom 1,5 og to millioner innbyggere. Den skitne byen ved elven Huanghe regnes for å være en av de mest forurensede i Kina. Dårlig sikt gjør at det kjente Lanshan-fjellet sør for byen nesten ikke kan sees. Hovedstaden i Guansu-provinsen har ellers mye oljeindustri, og er som mange andre steder i det nordlige Kina plaget av sandstormer fra ørkenområdene lenger nord. Herfra bærer det nesten rett vest, til byen Golmud, denne Kinas «Salt Lake City». Rundt byen ligger nemlig 20 små og store, saltholdige innsjøer. Qarham er verdens største av dette slaget, med sine nær 6000 kvadratkilometer. Saltet – sammen med lang rekke andre naturressurser – bringer velstand til Golmud-regionens bare mellom 200.000 og 300.000 innbyggere. Dette er startpunktet for siste del av jernbanestrekningen over verdens tak. Herfra er det 1149 kilometer til målet. 

Der vi sitter ved togvinduet kan vi se dem, alle bøndene som vandrer ut på markene. Ennå er landskapet meget frodig, åkrene står grønne i det lave sollyset. Velstelte jorder brytes av lave mursteinshus, helst i klynger. Standarden her, på vei mellom Beijing og Xian, er bra. Men søppelplassene dukker opp med jevne mellomrom. Noe kommunalt renovasjonsvesen finnes ikke her ute på landsbygda. Det virker heller ikke som myndighetene sørger for noe system for gravplasser. I alle fall kan vi se slike flere steder langs jernbanelinjen. 
Men vi er ennå levende og vi duger ikke til noe uten mat. Vi kan merke at magen sier fra. Dette moderne toget er selvsagt utstyrt med flere restaurantvogner. En frokost med to egg, skinke, brød og kaffe for 25 kroner er helt ok. Samtidig legger vi merke til at middagsmenyen holder samme, behagelige prisnivå. Ølet på toget fra Beijing til Lhasa, midt i tjukkeste Kina, bærer varemerket Budweiser. Stort mer amerikansk er det neppe mulig å bli. Et godt tegn, kanskje, at verden stadig blir mindre og at handelen fremmer positive forbindelser mellom folkeslagene. 

I vognen ved siden av domineres de harde setene av folkeslaget fra det landet, eller kanskje vi heller skal kalle det provinsen, som er reisens endepunkt. Tibetanerne er enerådende, de har ikke råd til å betale de 180 dollarene som en plass i sovekupeene koster. De kan heller ikke bruke sine sparsomme midler på et besøk i spisevognen. Så alt mens de sitter eller ligger, på setene eller på golvet, spiser de ustoppelig av sin medbrakte mat. Solsikkefrø og alskens andre frø ser ut til å være snacksen framfor noen. Det er lett å se at tibetanernes levestandard ligger et langt stykke bak mange andres. Men smilet er på plass idet vi snor oss fram mellom menn og kvinner, barn og gamle, slitte kjoler og gamle dresser, kortspill og småprat, i den overbefolkede jernbanevogna.

 

Klatringen begynner. Så smått er det merkbart at toget begynner å dra seg oppover i landskapet. Grønnkledde, terrasserte åsrygger dukker oppover og nedover. Spisse, lave fjell bryter de slake åsene noen steder. Her og der en åker med gule planter, her og der små landsbyer og husklynger. På flatene ned mot elva har bøndene funnet plass til store hager med frukttrær. Langstrakte rismarker har sin selvfølgelige plass innimellom. En asfaltert vei slynger seg langs det mer eller mindre tørre elveleiet inntil. De evinnelige blå, grønne og røde lastebilene krabber seg framover på veien, skal de også til verdens tak? 
Toget senker seg til om lag samme hastighet, enkelte steder går det veldig sakte. Jernbanelinjen snor seg fram gjennom trange, små daler, tunneller og over spektakulære broer. Livet i vognene eksisterer i egenskap av seg selv, å dra på tur med et tog som dette gir en følelse av å være i et slags lite, isolert univers. Togreisen er en langsomhet, behagelig på sitt vis, bare avbrutt av korte stopp på stasjonene. Det burde være balsam for stressede, vestlige sjeler å reise så sakte. Men greier vi å slappe ordentlig av i løpet av de 48 timene som turen tar? 
Natt nummer to nærmer seg, vi får se hvordan det går. 

Ørken, bare stein, sand og kanskje litt jord innimellom. Jernbanelinjen ligger der som et enslig spor av stål og betong på høyfjellsplatået. Et lett slør av morgentåke spinner sitt nett over landskapet, det er ennå grytidlig. Vi er virkelig på vei opp i høyden. Tåken sprekker opp og sola tar kommandoen. Da åpner panoramaet seg for alvor, fjellsidene omkring er faktisk beiteland. Noen steder får vi øye på små, ville antiloper i det golde landskapet. Tibets Tanggula-platå er et majestetisk syn, du griper deg selv i å holde pusten noen øyeblikk. Vi er på verdens tak, det er en overveldende følelse. Like ved ruller lastebilene, jammen drar de samme veien. 
Mer og mer oppover bærer det, og der: 5068 meter over havet står det på skiltet. Dessverre glir det rett forbi, toget gjør ikke mine til å ta en stans. Vi prøver å spørre hvorfor, men heller ikke de av togpersonalet som behersker litt engelsk vil si hvorfor. Antakelig frykter de den tynne lufta, og at folk skal forsvinne ut i landskapet. Da er det uvisst hvordan utfallet blir, for oksygenmangelen er ikke til å spøke med. 
Først nede på om lag 4000 meter blir det 10-15 minutters stopp, så vi kan strekke på beina og fotografere hverandre. Også her er det en moderne stasjon, men forsvarlig gjerdet inn. Man tar ingen sjanser på at noen skal forsvinne fra plattformen. 

Langs linjen åpenbarer seg nå den ene lille bosettingen etter den andre. De typiske, lave og hvite husene ligger i små klynger. Bønneflaggene i alle farger vaier i vinden, mens yakoksene beiter fredelig, voktet som de er av sine gjetere. Disse for de lokale bøndene så livsnødvendige dyrene forsyner folk med kjøtt, melk og smør. Bergene av smør er ennå store i Lhasa, og noe av det havner i den meget spesielle smørteen, som heller burde kalles buljong. På toget, som snart skal rulle inn på Lhasa Railway Station, serverer de ikke den. Kanskje like bra, for smaksopplevelsen må nok sies å være for spesielt interesserte, salt og mektig. 
Den nye jernbanestasjonen i Lhasa er moderne og påkostet, i stein, stål, betong og glass. Omgivelsene er også rustet betydelig opp, med steinbelagte plasser og gangveier, asfalterte gater og parkeringsplasser. Også her har kineserne gravd ned et anselig antall millioner. En overivrig, ung drosjesjåfør hiver seg over oss. Vi pruter ikke en gang på den hundrelappen han forlanger for å bringe oss de åtte kilometrene inn til byen. I en gammel Volkswagen Passat tråkler han seg fram mellom bilene i kveldsmørket. Trafikken er i kjent stil kaotisk og skremmende. Her er reglene såvisst til for å brytes, hvis noen finnes. Men også denne gangen går det bra. På toppen av trappa i andre etasje får vi føling med Lhasas 3658 meter over havet. Pulsen raser av gårde og motet svikter. 
Den første natta hiver du etter pusten til og med i liggende tilstand.

DSC_0102

De dypt religiøse tibetanerne er upåvirket av den slags, vant som de er med det lave oksygennivået. Den gamle bydelen Borkhar blir vårt aller første møte med Lhasa i dagslys. Synsinntrykkene er sterke, luktene likeså. Handelsfolk og pilegrimer i skjønn forening, i en undelig strøm, i samme retning som sola, går de sistnevnte runde på runde rundt Jokhang-templet i Lhasas gamle bydel. 
«Om mani padme hum», «O juvel i lotusblomsten», lyder den mest vanlige av bønnene de mumler fram. 
Inni de obligatoriske bønnehjulene ligger enda flere bønner, skrevet ned på små lapper. Og jo mer de troende makter å snurre sine hjul, desto sterkere kraft får bønnene. 
Foran tempeldørene prokrastinerer pilegrimene, det vil si at de kaster seg ned på kne for deretter å skyve hele kroppen framover langs bakken. Ikke bare en gang, men med utallige repetisjoner. På denne måten viser de sin ydmykhet overfor Buddha, og håper å oppnå et langt liv. Noen bruker faktisk størsteparten av livet på slike sysler. 

Markedsområdet Borkhar er et sant sammensurium av inntrykk. En gammel dame drar opp stakken og huker seg ned over et sluk. Naturens behov styrer, og her skjer det åpenlyst! Og luktene i flere av de trange gatene bærer preg av det. Litt lenger inne i et av de smale smugene åpenbarer det seg et utrolig syn. For der, rundt en gårdsplass og langs veggene på alle kanter, sitter hundrevis av eldre mennesker. Alle er utstyrt med bønnehjul. Noen framfører bønner, mer eller mindre høylydt. De fleste hilser blidt, noen strekker fram hånden for å få noen slanter. Alle er svært fattigslig kledd, nesten alle bærer preg av manglende hygiene. Tannstellet er synlig mangelfullt. Lukta er en blanding av røkelse, matlaging og ulike kroppsodører. Inni sentrum av hovedbygningen, som er i to etasjer, sitter en forsamling munker. De diskuterer religiøse tekster, brenner røkelse, slår på en stor tromme og blåser også litt i de store kobbertrompetene. Den troende forsamlingens lydnivå stiger noen hakk nær disse hellige mennene. Noe lenger unna står et mer trivielt, men samtidig livsviktig behov, høyere på dagens orden: Mat. Et stort kjøkken fyller et av rommene, med en gigantisk vedkomfyr. Svarte, svære gryter putrer oppå, mens en ung mann rører flittig med en kraftig tresleiv. Her blir de fattige tydeligvis foret, kanskje som et slags suppekjøkken for de vanskeligstilte? Men nei, ifølge en yngre dame deltar alle de eldre på en slags religiøs festival.

 

Man kan få inntrykk av at hele Borkhar domineres av slikt, og stadig strømmer dypt religiøse tibetanere til Lhasa by. Enkelte pilegrimer prokrastinerer hundrevis av mil for å komme fram. Hans Hellighet Dalai Lamas bolig, Potala-palasset, er det mest ettertraktede målet. Det ligger på en høyde, i overkant av en kilometer fra den gamle bydelen. Når pilegrimene kommer fram, bruker de utrolig mye tid på å vandre i ring også omkring Potala, stadig med sine obligatoriske bønnehjul. Ikke at det er nødvendig, for rundt palasset står bønnehjulene fastmontert i hundrevis. De bærer synlige merker etter å være berørt av millioner av hender, og ikke alle er like renvasket.
Potala er et imponerende skue, der det ligger på en høyde i byen, med sine 13 etasjer og 116 meters høyde. Tar du en tur innenfor, oppdager du fort hvor tibetanerne har gjort av gullet sitt. Bare kisten til den 5. Dalai Lama, åpenbart den mest populære til nå, inneholder 3721 kilo av det ettertraktede stoffet. I kistene til de 12 andre religiøse overhodene er det også brukt større eller mindre mengder gull.  

Noen hevder at det er altfor mye religion i Tibet, og at verdiskapningen således blir skadelidende. Andre mener den nye jernbanen ytterligere vil forsterke kinesernes innslag i regionen, og true tibetanernes gamle, unike levesett. Meningene står til dels skarpt mot hverandre: Kina hevder hardnakket at Tibet har vært og er en del av sitt eget land, og sier at ressursene som det mektige Midtens Rike tilfører innbyggerne på verdens tak er helt nødvendige for å bringe samfunnet framover. Motstanderne mener at Tibet for lengst burde hatt sin selvstendighet, og at den kinesiske innflytelsen er ødeleggende for den unike nomadekulturen. 
Uavhengig av dette er det helt utvilsomt at en reise med jernbanen fra Beijing til Lhasa er en opplevelse av de sjeldne. Og et besøk i Tibets hovedstad betyr en ferd tilbake til en helt annen verden.

dsc_0140

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *